Av Espen Halhjem

Hypen Sony har lagt opp til når det gjelder dette spillet er helt ekstrem. Og anmeldelsene som har kommet hittil er like ekstreme. Ekstreme i den grad at de er ekstremt misvisende; faktisk til de grader at de kan sammenlignes med direkte løgner. Jeg har en ting å si om dette såkalte storspillet: EPIC FAIL! Det er en episk løgn av dimensjoner å kalle dette for årets beste skytespill. Det er en episk nedtur å spille dette spillet. Det er episk urovekkende at så mange utelukkende skryter av spillet, og jeg oppnådde en tilstand av episk kjedsomhet når jeg var pålagt å spille gjennom hele spillet.

Å påstå at Resistance 2 er i nærheten av så bra og underholdende som Call of Duty 4 & 5, Gears of War 1 & 2 eller Halo-serien er mildt sagt en gigantisk bløff. Det kan sammenlignes med det å si at direktesendte stortingsdebatter er like spenningsfylte som forrige Champions League-finale mellom Manchester United og Chelsea. Eller at Amy Whinehouse er deiligere enn Jessica Alba, eller at det å lese til eksamen er like kult som å spille fotball med kompiser. Eller rett og slett å si at alt som er dårlig og kjedelig er like underholdende som det som er bra og gøy. Vil påpeke at dette er egne personlige meninger, men finner det urovekkende at såpass mange personer ikke har samme mening, men derimot kun skryter av Resistance 2. For meg virker det som om disse anmelderne rett og slett ikke har spilt spillet, men bare skrevet anmeldelsene utifra retningslinjer gitt av Sony og Insomniac. Men denne anmelderen her har de ikke nådd fram til, så spenn dåkke fast og bli med på den første kritiske, og dermed eneste sannferdige, anmeldelse av årets mest oppskrytte spill!

Sånn, der fikk jeg rast fra meg litt. Det jeg prøver å belyse ovenfor, er at dette spillet absolutt ikke innfrir det som jeg har blitt forespeilet av Sony og andre anmeldere verden over. Jeg hadde store forventninger til spillet, og av denne grunn alene, tvang jeg meg selv til å spille gjennom hele Resistance: Fall of Man; som var et skikkelig dårlig spill, syns jeg. Dette gjorde jeg fordi jeg ønsket å sitte med et best mulig utgangspunkt før jeg tok i gang med Resistance 2, som etter alt å dømme skulle kunne blåse meg av banen i en herlig miks av ekstreme kamper, vanvittig grafikk og spillopplevelser uten sidestykke i spillverdenen.

Min opplevelse av spillet.

Aldri…jeg gjentar; ALDRI, har jeg blitt så skuffa av et spill, som jeg ble av dette. Fra jeg startet spillet, til jeg x-antall timer senere endelig hadde pint meg gjennom det, satt jeg med en blanda følelse av latter, tilløp til hat, og ekstrem kjedsomhet. Latter; fordi spillet rett og slett byr på mange latterlige deler, grafiske og fysikkmotoriske blemmer, den norske dubbingen og lignende. Tilløp til hat; grunnet mine knuste forventninger, direkte løgner fra Sony og andre anmeldere, + at jeg er forpliktet til å spille gjennom hele spillet. Ekstrem kjedsomhet; rett og slett fordi spillet ikke presterte å underholde meg på et tilfredsstillende og forventa nivå en eneste gang gjennom hele den såkalte varierte og underholdende enspillermodusen. Jeg forstår bare ikke hvordan Insomniac kan slippe et spill så fullt i irriterende feil og mangler. Du skulle jo tro at de hadde holdt seg litt oppdatert på utviklingen av gode skytespill i de siste årene; men neida, det har de ikke!

Nå tenker dere sikkert at det jeg har skrevet er oppspinn fra min side, og en tullete anmelders sære smak og mening, og at dette umulig kan stemme. Jeg kan nok til dels være enig her. Resistance 2 er ikke så dårlig som jeg kanskje har gitt inntrykk av hittil, men det er laaaangt ifra å være et suverent spill, dessverre. For å klargjøre på en veldig tydelig måte hva det var som gjorde sitt til at dette spillet ble så dårlig mottatt hos meg, har jeg nedenfor satt opp en liste over eksakte hendelser og opplevinger jeg erfarte når jeg spilte gjennom Resistance 2.

Historien

Resistance 2 sin historie fortsetter der forgjengeren slapp, og du tar igjen kontroll over den Chimera-infiserte amerikanske soldaten Nathan Hale. I forrige spill klarte du å kludre det bra til for Chimeraene, men de har nå kommet enda sterkere tilbake, og har nå tatt kampen til ditt kjære hjemland, USA. Gjennom spillets gang blir vi tatt gjennom mange kjente steder i dette vidstrakte landet, og alt kulminerer i et endelig basketak et hemmelig sted.

Nå kan dere sette dere godt til rette i godstolen og begynne listelesingen. Om dere, etter å ha pløyd igjennom følgende liste, fremdeles tror at dette er en kandidat til årets skytespill, så deler i hvert fall ikke jeg deres spillsmak, og dere kan se vekk fra hele anmeldelsen og lykkelig uvitende kjøpe spillet i den tro at det er fantastisk.

The List

1. Furiene er et vannmonster som går igjen i mange av brettene, og det er, åpenbart, en Chimeratype du finner i vannet. På grunn av dette må du alltid være obs på hvor de er når du må uti vann. Problemet er at disse kan drepe deg (noe som alltid skjer hvis de får tak i deg), mens du i løpet av hele spillet aldri har mulighet til å ta livet av disse. Det er rett og slett en fiende de har implementert i spillet, som er umulig å drepe. Selv når jeg skyter de fra 2 meters hold med en bazooka, så kommer det ingen reaksjon.

2. Våpen og ammunisjon plukkes opp med en tilhørende susende/hvislende lyd...hvorfor? Denne lyden gjentas hele tiden, da opplukking av våpen og ammunisjon er en essensiell del av spillet gang. Gjett om den blir provoserende å høre på etter hvert!

3. Mange steder i spillet møter du på fiender som kun er ute etter å ta deg. Altså, de driter i alle dine medsoldater, selv om de skyter de i trynet, mens du står fint og ser på. Et eksempel på dette er da 3 kjemper med flammebazoka kommer mot teamet ditt i en park omringet av bygninger. Jeg sprang da og gjemte meg bak ene bygningen før de 3 kjempene hadde noen som helst mulighet for å se meg. Her satt jeg fint og venta for å se om mine mistanker var korrekte. Og det var de! Alle 3 kjempene kom i samlet flokk rundt hjørnet og angrep meg, uten å ha ensa mine 3 svært så skytegale venner. Altså, fiendene er programmert inn til kun å angripe deg, uavhengig av hva du gjør. Dette skjer flere ganger i løpet av spillet, og er like latterlig hver gang.

4. Når du sikter med våpnene, så trenger spillet rundt 0,5 sekund for å justere det du ser. Altså, du ser mot en bygning langt vekke, og ønsker å sikte inn og se nærmere på den. Du trykker inn sikteknappen, ser et blurry bilde først, og etter en liten stund, så blir det mer detaljert. Høres dette ut som et teknisk briljant spill? NEPPE!

5. Utfordrende og intelligente fiender?
En annen anmelder skriver at du ofte kommer til å bli imponert over hvor smarte de varierte Chimeria-soldatene er. Detter er reinspikka tøv, og så langt fra sannheten som det er mulig å komme; kanskje enda litt lenger og. Å kalle Chimeraene for stokk dumme, vil være ufortjent mye skryt til de. Greit nok at fiendene ser veldig lite intelligente ut, men de oppfører seg i tillegg veldig lite intelligent. Her følger et knippe av mine opplevelser av disse fiendene:

- De stormer mot deg uten å fortrekke en mine, selv om du skyter (og treffer) som pokker mot de…har de ikke smertefølelse?

- De reagerer ofte ikke på skyting som foregår i rommet ved siden av; de blir heller stående med ryggen til døråpningen (mest sannsynlig for å unngå å bli sett mens de piller seg i nesen på jakt etter noe godt å spise, tenker jeg).

- Et sted såg jeg 5 av de stimle seg sammen i en døråpning, bare for å bli meid ned av en minigun. Dette var det mest ekstreme gruppe-idioti-eksempelet, men trekløveret som sprang på rekke og rad gjennom en flammende bil og dermed ble antente er og en sikker vinner.

- De sitter seg i dekning bak brennende biler, tar fyr, løper vekk og blir kvitt ilden, for så å sette seg tilbake på samme plass og ta fyr igjen. Sånn gjentar historien seg til de dør av det! Akkurat disse episodene (ja, det skjer flere ganger) satte jeg stor pris på, da jeg som regel lo så tårene pipla over hvor vanvittig dumme Chimeraene var.

- På ene brettet springer 5-6 medsoldater oppover en bakke og blir møtt av 5-6 Chimeraer som kommer stormende nedover. Hva skjer? De springer rett forbi hverandre alle sammen. Denne scenen ga meg en skikkelig god latterkrampe.

6. Spektakulære og uforglemmelige sjefsmonstre?
Spektakulært dårlige og uforglemmelig kjedelige må i så fall det bli. Eneste bossen som ikke var totalhavari på opplevelse, var monsteret i Chicagos gater. Men misforstå meg rett, den var langt ifra bra! Bosskampene er noe av det minst utfordrende jeg noen gang har vært borti. Det tar ca 2. sekunder å finne ut hvordan du skal ta de, og i overkant av 1-2 minutt å fullføre jobben. Jeg døde ikke en eneste gang på noen av bossene gjennom hele spillets gang...ble faktisk nesten aldri skada av de heller. Den hemmelige oppskriften på dette? Bare les; Hold deg hele tiden i bevegelse, gjerne en sirkulær og monoton bevegelse, og skyt på monsteret med det våpenet du er blitt tildelt (ja, noen av bosskampene gir deg fastsatte våpen, gjerne med uendelig ammunisjon). Må og nevne at siste bossen ikke trengs å skytes en eneste gang

7. Variert og underholdende enspillermodus?
Ikke i det hele tatt! Kan ikke huske å ha kjeda meg så mye gjennom et spill, med unntak av Resistance: Fall of Man. Omgivelsene rundt deg er så og si helt døde. Fiendene fins ikke intelligente. Du kan ikke skade eller drepe dine medsoldater om du så stapper hele bazokaen opp i fisen på dem og trykker på avtrekkeren. Fiendene dine eksploderer av og til når du skyter de med vanlig rifle, men gjerne ikke når du stapper en granat i kjeften på dem. Store fiender som eksploderer i en haug med kjøttbiter, etterlater seg kun møysommelig plasserte røde malingsflekker (for kjøttbitene, som gjerne er på størrelse med en soldat, forsvinner med en gang du ser vekk fra de). Dialogen kunne de nesten like gjerne ha spart seg. Alle Chimeravåpnene avfyrer fine og lysende skudd som ser mer ut som noe du kunne funnet i et barnespill, som for eksempel Viva Pinata. Eksplosjonene er vanvittig dårlige, etterlater seg aldri noen synlig skade, og er ofte bare irriterende å ha med å gjøre. Dette fordi de får hele bildet til å riste, selv om de, som nevnt, gjør ingen skade.

8. Du kan løpe evig uten å bli sliten. Det må jeg si er meget realistisk

9. Når du sikter med et våpen, så står siktet helt i ro, akkurat så lenge du ønsker...holder han pusten mon tro?

10. Skyt en rute eller et vindu...hva skjer? Det kommer trekanta skader for hvert skudd som avfyres. Dette vil jeg påstå vitner om en meget god fysikkmotor…NOT!

11. Noen biler sprenger når du skyter på dem, andre ikke. Biler tåler opptil 20 skudd med rifle, men kun 1 hagleskudd. En liten radio tåler til sammenligning 3 hagleskudd på nært hold, mens en due fløy fint videre etter å ha blitt skutt 3 ganger med sniperrifle.

12. Teknisk briljant?
Heller teknisk latterlig. Fysikkmotoren er noe av det mest inkonsistente jeg har vært borti.
Materiale som blir ødelagt i ingameplay og deretter ligger i veien, kan gåes rett igjennom, selv om det er stålbjelker. Eller så forsvinner det foran øynene på deg. Dette var tilfelle med noen jerngittere som blir sprengt på ene brettet. Enten fordufta de etter å ha landet i bakken, eller så spratt de opp i luften for å forsvinne opp mot himmelen. Sprenger du en eksplosiv tønne, så affiserer det ikke andre tønner som står helt oppi den som sprenger. Mange steder blir skudd stoppet av ”usynlige vegger”, for eksempel hvis du forsøker å skyte under visse åpne rekkverk. Det er mange flere eksempler på dette, men ser ikke vitsen med å ramse opp alle.

13. På enkelte av brettene blir noen av de kjente Chimerane plutselig dobbelt så raske...hvorfor det?

14. Medsoldater og fiender dukker opp fra ”umulige” steder. Dine medsoldater spawner fra ingensteds hen. Stod i toppen av en heis et sted og slåss mot en hel haug Chimeraer (nei, det var verken spennende eller utfordrende). Hele tiden kommer det nye medsoldater springende bakfra for å støtte meg. Problemet her er at det var ingen steder de kunne kommet fra. Eneste muligheten for å komme seg opp der jeg befant meg, var å ta heisen. Den heisen stod jeg i helt oppe på toppen, noe som igjen skulle gjort det umulig for soldater å komme meg til unnsetning. Men for et spill som Resistance 2, som ligger bortimot null vekt på realisme, så bydde dette selvfølgelig ikke på noe problem.
Et annet sted på spillet, så ble jeg oppmerksom på at det plutselig stod veldig mange fiender utenfor et hus jeg nettopp hadde entret. Jeg tok selvmord, og skyndte meg til et utkikkspunkt for å se hvor disse fiendene så brått kom fra. Det viste seg at de kom spaserende opp fra en elv som omkranset huset. Eneste problemet var at når jeg sjekka vannstanden der de hadde kommet opp, så viste denne seg å være på rundt 50 cm…altså mer enn nok til å skjule fiender på opptil 4-5 meter. Atter igjen, veldig bra realisme.

15. Zoome med siktet = zoome med lyden.
Når jeg sikter inn mot en Chimera som står rundt 50 meter unna, eller mer for den saks skyld, så er lyden av hodet som blir splæsjet (først og fremst en helt latterlig lyd) nøyaktig like nær og høy, som når jeg splæsjer et hode på 1 meters avstand. Dette er faktisk første gang jeg har opplevd noensinne i et spill, så nyskapingen skal de ha + for.

16. Hvor høy er egentlig Nathan Hale?
Dette uventa spørsmålet gikk igjennom hodet mitt flere ganger i løpet av spillgjennomgangen. Ofte tok jeg meg selv i å trykke på krype/reise-seg-opp-knappen av den grunn at jeg trodde jeg krøp, mens jeg i realiteten var fullt oppegående og utstrakt. Grunnen til denne forvirringen er at spillet ikke er konsekvent i hvor høye andre ting i omgivelsene er i forhold til spillfiguren. Jeg støtte blandt annet på en postkasse som var i hodehøyde med meg, en seng som var i min høyde, rekkverk som var mye høyere og lignende. I tillegg så beveger han seg noe vanvittig sakte innimellom, selv om han angivelig skal løpe. Fant aldri helt ut av dette, og det sier vel det meste!

17. Feil loadinger.
Ofte samsvarer ikke loadingene med det som skjedde før du nådde sjekkpunktene. For eksempel; fiender du har drept før du lagret spillet, er alive-and-kicking når du loader det neste gang.

18. Suveren grafikk?
Nei. Mer middelmådig grafikk? Ja. Ved første øyekast er grafikken ganske så bra, men ser du litt utover horisonten, så blir det tydelig at grafikken ikke har blitt lagt så vanvittig mye arbeid ned i. Merket at jeg i løpet av spillets gang ble mindre og mindre interessert i omgivelsene, da disse som nevnt, er bortimot klinisk døde, og lite vits å ta nærmere i øyekast. Her vil jeg spesielt nevne grafikken du blir servert når du nærmer deg boss nr. 2. For å forberede dere på når det kommer, så er det når du har tatt en heis langt opp i et tårn, og derfra kan se ned på omgivelsene rundt tårnet; disse omgivelsene kunne like gjerne vært tegna av en 5-åring. En annen gang kom jeg til et sted der jeg tenkte at jeg kanskje skulle være fornøyd med å se meg litt rundt om for å se hva som skjeddei byen, men ble bare mer nedtrykt. Bygningene langt borte i horisonten kunne like gjerne vært påmalte, oppskjærte papplater, villkårlig plassert i nærheten av hverandre. Flygende fiendefarkoster er i tillegg programmert inn til å slavisk følge de rutene de er satt opp i, og en av disse rutene går rett igjennom noen av bygningene. Eksplosjonene du blir servert ser mer ut som gule røykblaff, og det hadde vært bedre om disse ble fjerna, fremfor å bruke noe så grafisk dårlig. Sjelden har San Fransisco vært så stygg…etter min mening.

Sånn. Nå har dere blitt servert en liste på 18 punkter, som nok burde gi et ganske så greit bilde av dette spillet.

En del variasjoner

Spillet skal sies å ha en del spilletid ved seg, samt flere interessante moduser, som en samarbeidsmodus der 8 personer kan spille gjennom historier som løper parallelt med hovedhistorien, onlinespilling med opptil 60 personer, samt en del andre vanlige onlinemoduser. Grafikken og spillbarheten på disse er ikke noe spesielt heller. Online kan for eksempel verken måle seg med Halo, Gears of War eller CoD 4 & 5 (både på Xbox 360 og på PS3). Det føles rett og slett ikke som et storspill, og det at spillet har tatt med et par nye interessante moduser redder det ikke for min del. For også disse sliter med mange av de samme feil og mangler som enspillerdelen, noe som trekker kraftig ned. Det er litt synd, for spillet hadde en god mulighet for å bli bra, men dette har dessverre ikke utvikleren Insomniac klart å gjennomføre på en tilfredsstillende måte. Spillet har endt opp med å være et helt middelmådig skytespill, men blir for meg ekstremt irriterende å spille på grunn av de ovennevnte feilene som konstant blir påminnet deg gjennom spillets gang.

Norsk dubbing

Blant alt som var latterlig ved dette spillet, så er det ingenting som kan måle seg med den norskdubba versjonen av spillet. Denne bør unngås, med mindre dere vil oppleve hvor dårlig det går an å legge til stemmer og forskjellige lydeffekter på et spill. Skuespillerne som har utført denne dubbingen bør i hvert fall ikke motta lønn, da dette er den dårligste dubbingen jeg i mine 26 år som menneske har opplevd. Det er helt tydelig at dubbingen har foregått ved at de har lest fra et ark, uten å se hva som skjer på spillet, eller tenkt over hvilken setting de er i. Innlevelsen er totalt fraværende, og timingen er som oftest helt på trynet. Som eksempel kan nevnes når en soldat blir kverna til små kjøttbiter, mens hylingen hans fortsetter i opptil 5 sekunder etter at hele kroppen er pulverisert. Eller de gangene der medsoldater sier ifra om innkommende fiender 5 sekunder før fiendene i det hele tatt er synlige. Eller det at hylingen er det verste jeg har hørt noen gang. Høres ut som en gjeng med kvinnfolk som kommer rett fra dramastudiet, der de har lært å hyle infernalsk og teatralsk når de blir skutt..dette funker utrolig dårlig her. Eller at de fleste stemmene blir utført på en monoton og dødskjedelig måte, på en tørr og lite tilfredsstillende østlandsdialekt. Ja, dere skjønner sikkert nå at å spille med den norske dubbingen absolutt bør unngås.

Konklusjon

Om dette er årets skytespill til PS3, så har året vært et sinnsjukt dårlig skytespillår. Resistance 2 var for meg skuffende fra starten av. Jeg hadde nettopp satt og fryda meg gjennom Call of Duty: World at War, og det var en real nedtur å gå over til å tilbringe tiden min på dette spillet. Fra naturtro og livsaktige omgivelser, som virkelig satte stemningen, til omtrent ”døde” omgivelser som overhodet ikke stimulerte eller pirra utforskingssansen min, eller var noe visuelt vakkert å se på, eller som gav meg noen som helst spillmessige og deilige utfordringer. For skyteglade PS3-eiere som absolutt må ha et skytespill til jul, så kan jeg på det sterkeste fraråde dere å ønske dere dette spillet. Skriv heller Call of Duty: World at War opp på ønskelisten og bruk juleferien på å slakte nazister og japanere, både gjennom en skikkelig god enspillerdel og også på en suveren online-opplevelse. Eller ta til takke med et middelmådig skytespill, og skriv opp Resistance 2.

Dersom du er en av de som likte Resistance: Fall of Man, så vil du nok like dette spillet også (selv om det er utenfor min fatteevne; har dere ingen krav til at spill skal være gode?), men til alle dere andre; Hold dere unna!

Gode sider:

- Bedre en Resistance: Fall of Man

- Gir deg en følelse av å være overlegent intelligent i forhold til fiendene dine, og kan dermed føre til bedre selvtillit (for de som trenger det).

- Greit utvalg i våpen, og det at alle våpen har 2 funksjoner var ganske stilig.

- Tidvis god grafikk

Negative sider:

-Tidvis dårlig grafikk

-Historiens minst intelligente fiender

-Blir fort kjedelig, mye takket være neste punkt.

- Vanvittig mye irriterende feil ved spillet, virker rett og slett uferdig.

- Dårlig fysikkmotor.

- Realismen er ofte helt fraværende.

- Så oppskrytt som det går an å bli.

- Tidenes enkleste bosskamper.

- Har på en eller annen måte klart å lure omtrent samtlige andre anmeldere til å tro at spillet er bortimot perfekt.