“They shall grow not old, as we that are left grow old: Age shall not weary them, nor the years condemn. At the going down of the sun and in the morning, We will remember them.”

Med et enestående vakkert dikt skrevet av Laurence Binyon starter spillet med en dramatisk setting. Og denne dramatiske settingen er faktisk hovedfokuset til Medal of Honor. Spillet tar handling kort tid etter 11. september angrepene hvor vi befinner oss i den tidlige invasjonsfasen av Afghanistan. Her følger vi Elitesoldat enheten Tier 1 som simpelthen er de beste av de beste.

Medal of Honor byr på episke filmsnutter, dramatiske kamper, stor variasjon av omgivelser og ikke minst mengder av AQ soldater å drepe. Som beskrevet byr spillet på veldig mye bra, men fokuset til Medal of Honor har alltid vært å være realistisk og troverdig, slik spillet er bygd opp så byr det på realisme og dramatikk i noen få sekunder før du blir servert med standard ”Run&Gun” FPS stil - igjen. Akkurat på grunn av dette kan mange føle seg litt snytt ettersom det er realisme og dramatikk de var ute etter fra første stund. Ikke missforstå meg, Medal of Honor er for all del et godt spill, men når det selger seg som et spill verdig ”The Silverscreeen” så hadde jeg rett og slett forventet mer.

Andre mindre positive sider med Kampanje delen av spillet er blant annet det faktum at det kun er fiender å finne i banene, hadde det eksistert sivile så hadde realismen økt kraftig.

Det som redder spillets singelplayer fra å bli et helt middelmådigspill er variasjonene som vi har blitt svært så bortkjemt med i det siste (sikter til Reach). I Medal of Honor går man gjennom trange gater, åpne sletter, ruiner, man kjører ATV, sniker seg forbi fiender, styrer AC130, skarpskyter og flyr helikopter. Selv om det er bra med variasjon så bare nevner jeg at ATV kjøringen var noe av det verste jeg har vært borti siden Modern Warfare 2 sine snøskutere, det føles nemlig som at du styrer en boks med null dempere og svært lite hestekrefter.

Men alt i alt tilbyr Medal of Honor på fem gode timer med singelplayer gøy, og det bør merke seg at alle som har spilt mer en 2 FPS spill bør absolutt spille spillet på Hard ellers eksisterer det ingen utfordring.

Multiplayer delen av Medal of Honor er laget av DICE som står bak den fantastiske Battlefield serien, mens singelplayeren er utviklet av EAs ”nye” studio; Danger Close. Ettersom det er DICE som har laget denne delen er det rett og slett bare forventet at muliplayeren skal være bra. Til tross for at BETA utgaven av multiplayeren strevde med mengder av problemer, som blant annet ueffektive kuler og steder der man kunne se og skyte gjennom vegger, så har den ferdige versjonen virkelig kommet på rett skjøl. Men det eksisterer dessverre enkelte haker jeg føler ikke stemmer helt overens, blant annet det faktum at eksplosjonene fra blant annet granater og RPG er så lite effektive at det blir pinelig.

Men det at eksplosive våpen er understyrket fører til at de slipper det problemet Call of Duty sliter med, nemlig granat kriger. Dessverre sliter Medal of Honor med det samme som Battlefield: Bad Company 2 sliter med, og det er at over halvparten av spillerne sitter og sniper i hver sin krok helt i endene av banen. Dette fører til mengder av frustrerende øyeblikk. Jeg hadde selv håpet å unngå disse problemene, men slik ble det altså ikke.

Multiplayeren byr på følgende spilltyper; Team Assault er et lag mot et annet hvor man får poeng med å drepe motstanderne. Et klassisk Team Deathmach med andre ord. Objective Raid går ut på at et lag skal beskytte to objekter mens de andre skal prøve å ta sprenge dem. Runden varer i 5 minutter. Sector Control går ut på å holde områder/flagg og samle poeng fra dem. Combat Mission er den lengste spilltypen hvor det går ut på at det ene laget skal forsvare et relativt stort område, mens det andre laget skal bryte seg gjennom blokkader og komme lengre og lenge inn. Tilslutt har vi Hardcore som er for dem som ser etter mest utfordringer.
Det er viktig å merke at banene skifter størrelse med tanke på spilltypen.

En annen viktig funksjon i spillet er Medal of Honor sitt ”Killstreak system”. I motsetning til Call of Duty går dette ut på poeng. Disse poengene kan du få hvis du dreper noen, og du får mer hvis det er hevn eller headshoot. Du får også mer poeng hvis du befinner deg ved fiendens objekt. I tillegg kan man få poeng med å ta områder i Sector Control eller plante/deaktivere bomber i Objective Raid.

Det som trekker ned Multiplayeren for min del er at det føles som et helt annet spill i forhold til singelplayeren. Du mister blant annet gøye funksjoner som å skli inn til dekning og titte ut fra dekning.

Selv om jeg har fått en god dose med underholdning fra multiplayer delen, må jeg ærlig innrømme at jeg til tider har blitt frustrert over spillet og ikke minst andre spillere. Det er rett og slett litt flaks at jeg ikke har ødelagt Xbox 360 kontrolleren i løpet av anmeldelsen. Men rett skal være rett, og det er at alle ikke blir like fort irritert som meg, så frykt ikke.

Istedenfor rangering så har DICE valgt at man levler opp i våpenklasser slik som Rifleman, Special Ops, and Sniper. I hver klasse åpner man opp våpen eller tilleggs biter for hver gang man går opp et level.

Konklusjon

Etter en grundig gjennomgang av både Solo delen og flerspiller delen føler jeg meg klar til å sette en karater på Medal of Honor, spillet har både sine negative sider og positive sider. Jeg ble til tider skuffet over spillet, men jeg har også blitt overasket, underholdt og levert noen episke episoder da jeg spilte gjennom Singelplayeren. Jeg la ned over 10 timer for å gå grundig igjennom Multiplayeren og det på godt og vondt.

Alt i alt er Medal of Honor et godt spill. Det mangler litt her og der for å bli er meget godt spill, eller fantastisk spill, men det er godt på vei for å si det slikt. Jeg anbefaler spillet til alle som ser etter en oppfølger til Battlefield: Bad Company 2, de som er smålei CoD og de som trenger noe mens de venter på Black Ops.